Alle gode låtskrivere må ha et prosjekt i tillegg til sitt opprinnelige band. Hvor skal de ellers gjøre av all kreativiteten som blir til overs? Skrive for Furore? Nei, ærlig talt. Men nå skal ikke jeg komme her å kalle Little Hands Of Asphalt et sideprosjekt. For meg er dette et band likegodt som Monzano, og alle andre band for den saks skyld. Det at resten av gutta i Monzano strengt tatt spiller i Little Hands.. også, gjør vel skille enda mindre klart. Men nok om det.
Den digitale EP’en ”Spit Back At The Rain” kan lastes ned gratis på How Is Annie-records sine hjemmesider, og er en smakebit fra albumet som kommer senere i vår. Sammenligningen med Bright Eyes er helt umulig unngå, men det gjør ingen verdens ting. For han stjæler ikke, eller, han kopierer i alle fall ikke. Sammenligningen går mer på den inderlige framførelsen av låtene og de kjærlighetssøkende tekstene over de flotte melodiene. Og det hele er så skjørt, så forsiktig og så vart. Jeg har lyst til å juble av all min kraft, men jeg er redd for å blåse han over ende.
Det er fem låter på EP’en, og jeg tipper at i hvert fall to-tre av de kommer på skiva. I alle fall de Kenneth Ishak-produserte ”Love Song For Young Novelists” og ”The Bull’s Eye”, men gjerne også åpningslåta ”Blue & Green”. Det er i alle fall min soleklare favorittlåt her, og den minner meg farlig om min alle første date med Lisa fra ungdomsskolen. Vi gikk en tur i skogen og jeg fikk sneket til meg mitt alle første kyss. Vi fniste og vi lo, men det var neppe særlig vakkert. Men allikevel er det et av de fineste minnene jeg har fra ungdomstiden. Nå har jeg det på tape også.
”It wasn't really that elegant. So the conversation got slow but we didn't care. Sometimes that's insignificant.”
Dette er verken nyskapende eller banebrytende, men det treffer meg akkurat der det skal. Da trenger man liksom ikke nu-rave og popsensasjoner fra vestlandet for å ha tiltro til musikken igjen. Jeg har tiltro til Little Hands Of Asphalt jeg. Til deg Sjur.